Jaran Flaath

Jeg leser: Leaders eat last av Simon Sinek

Når vi abstraherer bort mennesket, enten det er i et ansettelsesforhold, en kunderelasjon eller mellom kollegaer på jobb, forsvinner en viktig medmenneskelig faktor og en trygghet.

DNB annonserte akkurat at de må kvitte seg med 100 ansatte, og de kvittet seg for knapt et år siden med enda 500 ansatte. Samtidig annonserer de at 2024 ble et rekordår, og skal betale ut 25 milliarder til aksjonærene. De ansatte blir som små brikker i det store puslespillet som må på plass for å sikre avkastning. De ansatte har blitt abstrahert bort og er ikke lenger mennesker det skal skapes arbeidsplasser og trygghet for, men brikker i et spill med kort horisont. Det er neste års avkastning som står på blokken og de ansatte står i veien.

DNB er langt fra et unikt, eller det verste eksemplet, men de er et godt eksempel fra hjemmebane som viser hva som skjer når vi abstraherer bort menneskene. Beslutningstakerne sitter med tall og grafer, ikke mennesker og skjebner. Det viktigste blir ikke lenger å sikre jobb og trygghet, men å sikre overskuddet, stadig større, og at grafene i dashboardet peker videre oppover.

Ansatte som må leve med vissheten om at de til en hver tid er en forbruksvare, en ressurs som kan kastes ut så fort resultatene går på bekostning av avkastning til aksjonærene, skaper det et giftig og enormt usikkert miljø, hvor alle fokuserer på seg selv og hvordan sikre sin egen posisjon lengst mulig.

Ved å heller skape sikkerhet for ansatte, gi dem tryggheten om at arbeidsplassen er der for dem, for at de skal ha en jobb og et liv, vil også sikre positive effekter for aksjonærene i det lange løp. Mennesker som føler seg verdsatte og trygge vil produsere mer verdi enn i det motsatte tilfellet.

Når vi abstraherer bort kundene våre, menneskene som bruker de tingene vi lager, blir det også lett å overse deres faktiske behov. At de er mennesker vi påvirker med det vi lager og at det vi tilbyr etablerer seg som viktige deler av livene deres. Når vi abstraherer dem bort, bak generiske definisjoner som brukere og måltall, så kan vi lettere ta beslutninger som går på bekostning av menneskene og livene deres, til fordel for tallene våre.

Når du prater med kundestøtte i et stort konglomerat og får følelsesløse og fordummende svar fra en anonymisert person, eller i disse tider kanskje en AI-basert support-agent, hvis eneste mål er å besvare henvendelsen, uten insentiver for å faktisk hjelpe med problemet du opplever på best mulig måte, da har abstraksjonen nådd sitt kritiske nivå og man har mistet bakkekontakt med hvorfor man driver med det man gjør.

I kommunikasjon kan det ofte være fristende å distansere seg fra de man skal prate med, enten det er tekstlig eller via video. Vi abstraherer bort menneskene og gjør at den ubehagelige samtalen, den kritiske tilbakemeldingen, føles lettere å ta fordi vi ikke må forholde oss direkte til mennesket på andre siden. Vi gir samtidig slipp på mye når vi velger den raske og komfortable løsningen, fremfor veien med mer friksjon, som i det lange løp vil gi oss så mye mer. Bedre mellommenneskelige relasjoner, bygge større følelse av trygghet og inkludering – og varmere kommunikasjon. Det føles godt å få meldingen “Veldig bra levert presentasjon i dag!” på Slack, men du kan mangedoble følelsen og effekten hvis den leveres ansikt til ansikt med all ekstra mellommenneskelig kontekst du da får med.

Vi må gjenfinne den underliggende grunnen til at vi gjør det vi gjør, at vi lager det vi lager. For mennesker. De må være på oss i første rekke, ikke abstrahert bort bak tall og fiktive murer som skal sikre oss mot å føle deres behov eller nærvær. Oppsigelser bør alltid være absolutt siste skanse, ikke et grep for å sikre kortsiktig avkastning og at pilene peker opp. Vi må være tett på menneskene som bruker det vi lager, prate direkte med dem og kjenne på det de opplever når de bruker det, hvordan det påvirker livene deres – både det positive og negative.

Vi må skrelle bort abstraksjonene og finne frem til mennesket som befinner seg under der en plass.

Premisset for suksess er tydeligvis mengden tid lagt ned, ikke hva man faktisk produserer med disse timene. Man må ofre det å leve for å vinne kappløpet. Hvilket kappløp? Tanken om at teknologi skal utvikles for eller av en avgrenset del av befolkningen på planeten, heller enn til det beste for alle vi som bor her burde være utdatert og er absurd.

Racet burde ikke dreie seg om oss og dem, men om det kollektive vi’et og hva vi kan gjøre til det beste for oss og planeten.

At hver geografiske gruppering av mennesker skal sitte og gjøre de samme øvelsene og jobbe på å løse de samme problemene – for å komme i mål først, kan vel ikke ansees som annet enn en barnslig måte å kaste bort enorme mengder tid, penger og kompetanse på. Tenk hva man kunne utrettet om det ble fokusert på å løse flere problemer i parallell, med de samme hjernene og ressursene.

Å jobbe 9 til 9, 6 dager i uken er ingen garanti for å få gjort mer, snarer tvert i mot. Om man ønsker effektiv progresjon er det rikelig med hvile som må til. Det å presse kroppen og hjernen til bristepunktet hver dag vil heller motarbeide målet om å “vinne konkurransen” – en konkurranse som samtidig, i seg selv, er et meningsløst mål.

Om man mener man befinner seg i en konkurranse som man må vinne, ville jeg tatt det som et tegn på at noe er galt. Jeg ville satt på bremsen og vurdert om dette er riktig investering av tid? Kanskje er det andre problemer som kan – og bør – løses?

Det å jobbe lange dager, brenne lyset i begge ender, har blitt romantisert i startup-miljøene i ti-år, og kanskje i større grad i tech-miljøet, men det er en utdatert og lite progressiv holdning. Det er blaff fra fortiden, holdninger som fort treffer bussen til Utbrentheten rundt neste sving.

Vi skal være her på planeten lenge. Vi skal utvikle oss teknologisk, og som samfunn. Da trenger vi sunne, uthvilte hjerner som evner se det større bildet, som evner å tenke på det kontinuerlige løpet. Å løpe på seg skader på første 10-kilometer, bare for å vinne, er en dårlig oppskrift på å bli en livslang maratonløper.

Om én nasjon “vinner” konkurransen på et teknologisk felt – hva da? Ingen nasjoner i dag vil kunne overleve på denne planeten alene, uansett hvilken teknologi de måtte utvikle. Vi er avhengig av hverandre, og best vilkår for å kunne overleve her sammen får vi om vi jobber i fellesskap mot at vi skal kunne fortsette å løpe. Det er ikke et mål, det er ikke et stort trofé i enden. Det er kun livet, og vi bør fokusere hjernene våre dit det gir best vilkår for at vi alle skal kunne ha et så godt løp som mulig.

Dette er en kommentar til artikkelen om 996-kulturen på NRK.no.

Vi har mistet noe viktig i det at vi ikke lenger kan stikke innom for en kaffe. Et hvert besøk har blitt noe som må planlegges i forkant og det er både forventet og forventes at det skal vare lenge.

De kjappe koppene med kaffe og småprat er borte, og med det lurer jeg på om vi har mistet noe viktig i livene våre — og i samfunnet?

Min svigerfar er et prakteksempel i det å ta en kopp kaffe. Han er ofte innom sine barndomskamerater, tidligere kolleger og naboer bare for en kaffe og en prat. De sitter ned for en prat og en kaffe og så går de videre til sitt. Ingen forventninger om at det skal vartes opp og serveres (utover kaffe), eller at det skal vare lenge. Det er en befrielse i det jeg misunner den generasjonen, og som jeg mistenker min og kommende generasjoner taper mye på å ikke ha i blodet.

Trevor Noah nevnte i prat med Simon Sinek hvordan han er en stor tilhenger av small talk for å etablere en felles grunn. Som en isbryter, eller døråpner. Ved å skape felles grunn gjennom klaging på været, tørken, den dårlige avlingen eller ubrukelige politikere, eller sånn sett også de positive motpartene, så skaper man samtidig et fellesskap som bygger bro til å kunne ta opp tyngre temaer — eller bare skape en relasjon.

Det sitter langt inne, fordi det er forbundet så mye med det å komme på besøk. Det gjør vi ikke lenger, for vi vil ikke pålegge de vi besøker byrden med å ha oss på besøk og oppta all den tiden det tar. Alle har jo så mye viktig å ta seg til.

Vi ønsker heller ikke at folk renner ned døren vår, av frykt for all tiden det skal binde opp og forventningene til å måtte levere, presentere et plettfritt hjem.

Vi har skapt oss en illusjon av hva det å dra på besøk skal være som jeg kan tørre påstå ødelegger og tar fra oss mye mellom-menneskelig. Vi ender opp med å se mye mindre til flokken vår enn det vi kanskje burde og enkelt kunne, om vi reduserte terskelen for å både dra på og motta besøk.

Jeg skal være ærlig på at jeg savner å prioritere det å stikke innom for en kaffe. Slå av en prat, uten at det må føles som en stor greie. Ti, femten minutter, tiden det tar å drikke en kopp. Det holder i massevis. Jeg tror vi mister mye robusthet både i oss selv og i samfunnet ved å ikke ha lavere terskel for å oppsøke venner, naboer eller familie.

Jeg har utfordret meg selv på at jeg skal gjøre noe med akkurat dette. Jeg skal stikke innom venner for en kjapp kaffe, prate om været, kanskje til og med oppsøke en nabo for å si hei. Det er kjempeskummelt, men jeg tror gevinsten kan være stor.

Et nytt år er i gang (for lengst, egentlig) og vi kan ta en titt tilbake på leselisten for 2024 og plukke ut det som har gitt de aller beste leseopplevelsene. Det blir vanskeligere og vanskeligere å begrense seg til kun noen få, da bøkene ofte er gode på så forskjellige måter. Men, jeg gjør et forsøk selv om det fort er ti bøker til som burde vært på denne listen.

2024 ble året jeg gjenoppdaget Paul Auster og han har definitivt bidratt til mange lesegleder i året som gikk. Måten han trekker deg inn i fascinerende historier, og kan spinne deg avgårde på et tilsynelatende irrelevant sidespor hvor du storkoser deg med fortellingen, er imponerende. Og det er avhengighetsskapende. Elleve Auster-bøker ble det i 2024, og det blir nok fort et par til i 2025.

The Brooklyn Follies

The Brooklyn Follies er nok den jeg vil trekke frem som en av dem jeg virkelig trivdes godt i. I Auster sine bøker får jeg ofte følelsen av å bli kastet inn i livet til personene i bøkene på nærmest tilfeldige tidspunkter, for så å bli røsket ut igjen på tilsvarende tilfeldige tidspunkter. Ofte med en følelse av løse tråder, men samtidig å ha vært med på noe spesielt. Jeg synes det er vanskelig å forklare akkurat hva det er som fenger så med bøkene, men det er kanskje akkurat det som gjør at jeg liker dem så godt, at de treffer lesenerven rett på?

The Wager

Før jeg gav meg i kast med Paul Auster startet året til sjøs. The Wager er nok boken fra 2024 som bekreftet for meg at historisk fiksjon er en sjanger jeg trygt kan legge på interesselisten min. At skipsfart, intriger og mytteri på 1700-tallet skulle engasjere som det gjør i The Wager hadde jeg ikke trodd, men om det er én historisk fiksjon du skal lese så er det denne. Den har til og med kommet på norsk.

The Infinite Game

Hvis du har en jobb, så bør du lese The Infinite Game. Egentlig kan du godt lese den om du ikke har en jobb også, for da vet du hva slags selskaper og personer du skal omgi deg med både i arbeidslivet og ellers.

Selv om boken i stor grad er myntet på arbeidslivet, er det mye nyttig livsfilosofi å ta med seg i det daglige.

Både en øyeåpner og essensiell bok for å drive og delta i et bærekraftig arbeidsliv.

Stiens Historie

Torbjørn Ekelund skriver poetisk om det å være i naturen — det å være et menneske i naturen.

Stiens Historie tar for seg både historien rundt menneskers forflytning og reflekterer rundt hva det vil si for oss og vår tilknytning til det.

Hvis du tenker på stien som førte deg til familiehytta da du var liten, der du oppholdt deg stort sett hver sommer, er jeg sikker på du nærmest kan kjenne barnålene og røttene under føttene. Den stien har en forunderlig stor plass i minnebanken. Kanskje den er overdreven, hvem vet, men at den er der fordi den har ledet deg til noe viktig, med alle sine opplevelser og minner, er i hvert fall sikkert.

Disquiet Gods

Siste installasjon i The Sun Eater-serien må selvfølgelig på listen. En av de aller største favorittene mine innen science fiction de siste årene. Denne skuffet så absolutt ikke, og jeg gleder meg veldig til neste og (i hvert fall planlagt) siste boken i serien som kommer senere i år.

2025 blir et godt bokår. Følg meg gjerne også på StoryGraph hvor jeg nå holder oversikt over det som leses.

One of the keys to reading more is, unsurprisingly, having access to books. That means I should make it a habit to bring a book with me wherever I go.

I go to great lengths to ensure I always have my phone with me — fully charged and ready to use. What if, in the service of combating brain rot, I invested as much time and energy into making it a habit to always carry a book?

If I’m reading the latest Stormlight Archive installment by Brandon Sanderson, lugging that brick around might not be practical. However, I have plenty of thinner, shorter books on my shelf just waiting for me to dive into. Carrying one of these along would ensure I always have something of genuine value to immerse myself in. It would serve as both a defense against brain rot and a means to help me read more.

I should find an “on-the-go” book and work to establish the habit of always bringing it with me when I leave the house — even if it’s just a quick errand to the store. I know I’m likely to pull out my phone several times on that same short trip, so I definitely have time to read a paragraph or two instead.

The One Page a Day challenge is a great way to encourage myself to read more without triggering guilt when I fail to meet bigger goals, like reading 10 pages or finishing a chapter. That single page often turns into two, three, or even twenty—and sets me on the right path toward more consistent reading, even when my days feel overwhelming.

With a book always by my side, I’ll have a little escape, even if it’s just for a minute while waiting to pick up the kids, riding the tram, or before starting the drive home from work.

We say that AI is hallucinating when it goes on generating half-truths, or things that are plain wrong.

When our kids come home telling us something they have heard, read or have thought up on their own, and we know it to be wrong, do we then tell them that they are hallucinating?

Hallucination is defined as “to affect with visions or imaginary perceptions”, “perceive what is not there”. There is a big gap between hallucinating and presenting something either based on misinformation, or the lack of knowledge and information.

With kids, it’s the latter. They have not fully developed, they have not learned everything there is to know, and the nature of their mind is to explore, think and come up with explanations for how they see the world around them.

We would never say that our kids are hallucinating.

Saying LLMs are hallucinating is granting the technology properties they do not have. They do not have a sentient mind able to go off on its own to produce thoughts, produce visual perceptions. The models are just incorrect. The algorithms are not able to put the data together correctly, and they need further training and development to be able to produce correct results. That’s it. There is no hallucination, it’s an incorrect representation of the data available.

Let’s not assign the LLMs sentient properties to excuse the current state of the models. They are not perfect, that is fine. That means we need to further develop and refine. The last thing we should do is excuse them for hallucinating and thinking that is acceptable.

Jeg ble sittende og humre og le, av anekdotene og referansene som radioverten liret av seg. De var både treffende, imponerende, kunne oppleves ironiske – og de var ukomfortable.

Mine kolleger hadde laget en kunstig radiovert som skapte god stemning og underholdt, på et til tider høyt nivå. Mellom latteren tok jeg meg i å tenke at hva er det egentlig jeg ler av? Det ledet meg inn i det filosofiske sporet rundt kunst og underholdning i den gryende æra av det vi kaller kunstig intelligens – med en undrende og til tider ubehagelig følelse.

For hva er det egentlig jeg ler av, lar meg underholde av, lar meg bevege av? Er det kun ordene og deres treffende sammensetning i en vits eller et standup show? Er det kun strofenes sammensetning i et musikkstykke? Er det kun den matematisk optimale kombinasjonen av lyd og bilde for formidling av en følelse? Eller er det noe dypere, noe med kilden dette kommer fra?

For min del, velger jeg å tro, er noe av gleden og verdien i å bli underholdt, bli beveget, å le, nettopp er det menneskelige bidraget som ligger bak. Mennesket som sitter og fremkaller toner fra fiolinen, den perfekte regien av lyd og bilde på skjermen som gjør at hjertet hopper over et slag eller de treffende kommentarene i kombinasjon med mimikk som kjører lattermuskelen opp til 11.

Når disse tingene generes av en språkmodell, kan det trigge de samme responsene, men med en bismak av manipulasjon. Materialet er generert av en statistisk modell uten en bevisst hensikt om å glede eller underholde meg. Er det det samme?

Først tenker jeg at dette er luddisten i meg som trigges. Gi det litt tid, så går det seg til. Men bismaken sitter i.

Dette er kommet for å bli, det er ingen tvil om det, og kunstig intelligens vil føre med seg utrolig mye bra. Slik som elektronisk musikk sikkert ikke ble anerkjent i starten, har det blitt en utstrakt sjanger som ingen ofrer mange kritiske tanker lenger. Slik blir det kanskje med kunstig underholdning også. Eller?

Med kunstig intelligens er vi på et helt annet nivå enn det å ta i bruk noen elektronisk genererte toner over akustiske. De filosofiske aspektene ved å la seg underholde og hvorfor det er noe vi til stadighet vender tilbake til, er verdt å gå noen runder med.

Vil jeg vente med like stor forventning på det neste albumet til det kunstige bandet “Of Monsters And Machines”? Glede meg til å på ny le med Ricky GervAIs? Vil jeg synes Mission Impossible 12 er like underholdende og imponerende med sine kunstig genererte actionscener, hvor jeg vet hovedpersonen som hopper utfor klippen kun er bilder generert av en algoritme? Vil ordene i det nyeste diktet til AImanda Gorman kile like mye i hjernebarken?

Det er mye spennende som skjer i feltet innen generativ kunstig intelligens og underholdning, og det setter noen interessante spørsmål og refleksjoner på dagsorden når det kommer til hva vi underholdes av og hvorfor.

The default business model for a lot of software is the subscription model, where users pay a recurring fee.

An unintentional side effect of using a subscription model, is that we end up competing with actors in wildly different verticals or domains. Our sewing app ends up competing with Netflix because we tax the same monthly subscription budget of the user, not because we compete in offering the same service or content.

Expecting users to sign up for subscriptions for every piece of software they need is unsustainable and, I would argue, a source of lost opportunities.

The subscription model is in many cases a lazy way to secure revenue. Often times the argument for subscriptions is that the software requires synchronisation via cloud services, or other forms of online presence. This causes a running charge to the vendor, which again leads to the need for a subscription. I would like to challenge that requirement for a lot of software.

Many apps do not need its own synchronisation service. Users are already paying for cloud storage one way or another. Piggybacking on these could be a great way to remove the need for a separate service and subscriptions, making the software a more attractive purchase in the process.

The best software I have bought over the last years do exactly that: They offer a one time fee, and let me store my data on the various cloud storage services I already pay for. They provide excellent software and let me choose if and where I want to sync my data.

As software vendors, I don’t think we should underestimate how many purchases we miss out on because our potential users have to renew their Netflix or Spotify subscription instead.

For et drøyt år siden gjorde jeg noe jeg på den tiden mente var ganske radikalt, i en verden av evigvoksende lister. Jeg slettet hele listen min over bøker jeg ønsket å lese.

Etter et drøyt år uten liste over ting jeg aldri kommer til å lese, har jeg kommet til at dette var et veldig fornuftig grep. Det fjernet følelsen av å ikke komme i mål, dårlig samvittighet for alt jeg ikke fikk lest og har heller flyttet fokus til hva jeg ønsker å lese her og nå – når jeg trenger noe nytt å lese på.

Samtidig har jeg innsett at premisset for dette grepet – at det alltid kommer noe nytt man ønsker å lese og dermed ikke trenger denne listen – ikke alltid stemmer helt. Det er alltid noen bøker man virkelig ønsker å lese, ikke ønsker å glemme, og dermed med god grunn bør ha i en liste. Alternativet har jeg innsett, er at jeg kjøper disse bøkene og heller bygger meg en fysisk “liste” i bokhyllen hjemme.

Så i år skal jeg prøve en liten vri på min antilistemani: Jeg skal ha en liste over ting jeg ønsker å lese, men denne skal tømmes til nyttår. Så alt jeg ikke har rukket over skal jeg kvitte meg med, og så starter jeg med blanke ark igjen i 2025. På den måten kan jeg ta med meg de viktigste bøkene jeg virkelig føler for å lese, samtidig som jeg kan kaste ut resten med badevannet og fylle på med ny inspirasjon.

Mine beste leseopplevelser i 2023 spenner et bredt spekter av sjangre, men felles for de alle er en god dose filosofisk undring. Her har jeg oppsummert de tre beste som anbefalinger for 2024.

The Book of Charlie

Det er ikke ofte man får anledning til å sope til seg livsvisdom fra noen som har levd i over 100 år. Det fikk David von Drehle gjennom sin nabo Charlie White. En fin fortelling om et langt og innholdsrikt liv, ispedd store doser livsfilosofi.

Mer informasjon om boken på Hardcover eller Goodreads

Året i skogen

Helt på tampen av året fikk jeg med meg mikroekspedisjonen til Torbjørn Ekelund. En kort, men utrolig billedlig og reflekterende bok om det å være et menneske, om naturen og hva vi tar oss til.

En veldig minneverdig leseopplevelse.

Mer informasjon om boken på Hardcover, eller Goodreads.

The Cemetery Of Forgotten Books

Serien består av fire bøker, så det utvider vel strengt tatt anbefalingen min til seks bøker totalt. Begynn med The Shadow Of The Wind som er første boken, så ser du fort om det blir tre eller seks bøker å lese for deg.

Bøkene faller inn under kategorien Books About Books, og om det bare er meg eller om lesesfæren på internett generelt har fått opp interessen for denne typen bøker, så dukker det i hvertfall til stadighet opp flere bøker som handler om bøker. Bøkene det handler om er ikke nødvendigvis hovedelementet, men er med på å gi lesegleden ved å holde i en bok, en ny dimensjon.

The Cemetery Of Forgotten Books handler om familien Sempere som driver en bokhandel i Barcelona på 1940-tallet og utover. Bøkene kretser rundt de forskjellige familiemedlemmene og personer de møter på gjennom årene. Fortellingene bytter på hovedkarakter, sjanger og tidsepoke, men vever de forskjellige personene inn gjennom bøkene. En fantastisk samling fortellinger om både sinnsforvirrede forfattere, trofaste venner og motbydelige vriompeiser.

Da jeg fullførte siste side av fjerde boken var det et ganske emosjonelt øyeblikk å innse at tiden med Sempere-familien og de andre rundt dem var over.

Mer informasjon om serien på Hardcover eller Goodreads

—

Så der har du mine tre anbefalinger for hva du kan ta til på om du trenger noe nytt å lese på i 2024. God lesning!