Jaran Flaath

Vi har mistet noe viktig i det at vi ikke lenger kan stikke innom for en kaffe. Et hvert besøk har blitt noe som må planlegges i forkant og det er både forventet og forventes at det skal vare lenge.

De kjappe koppene med kaffe og småprat er borte, og med det lurer jeg på om vi har mistet noe viktig i livene våre — og i samfunnet?

Min svigerfar er et prakteksempel i det å ta en kopp kaffe. Han er ofte innom sine barndomskamerater, tidligere kolleger og naboer bare for en kaffe og en prat. De sitter ned for en prat og en kaffe og så går de videre til sitt. Ingen forventninger om at det skal vartes opp og serveres (utover kaffe), eller at det skal vare lenge. Det er en befrielse i det jeg misunner den generasjonen, og som jeg mistenker min og kommende generasjoner taper mye på å ikke ha i blodet.

Trevor Noah nevnte i prat med Simon Sinek hvordan han er en stor tilhenger av small talk for å etablere en felles grunn. Som en isbryter, eller døråpner. Ved å skape felles grunn gjennom klaging på været, tørken, den dårlige avlingen eller ubrukelige politikere, eller sånn sett også de positive motpartene, så skaper man samtidig et fellesskap som bygger bro til å kunne ta opp tyngre temaer — eller bare skape en relasjon.

Det sitter langt inne, fordi det er forbundet så mye med det å komme på besøk. Det gjør vi ikke lenger, for vi vil ikke pålegge de vi besøker byrden med å ha oss på besøk og oppta all den tiden det tar. Alle har jo så mye viktig å ta seg til.

Vi ønsker heller ikke at folk renner ned døren vår, av frykt for all tiden det skal binde opp og forventningene til å måtte levere, presentere et plettfritt hjem.

Vi har skapt oss en illusjon av hva det å dra på besøk skal være som jeg kan tørre påstå ødelegger og tar fra oss mye mellom-menneskelig. Vi ender opp med å se mye mindre til flokken vår enn det vi kanskje burde og enkelt kunne, om vi reduserte terskelen for å både dra på og motta besøk.

Jeg skal være ærlig på at jeg savner å prioritere det å stikke innom for en kaffe. Slå av en prat, uten at det må føles som en stor greie. Ti, femten minutter, tiden det tar å drikke en kopp. Det holder i massevis. Jeg tror vi mister mye robusthet både i oss selv og i samfunnet ved å ikke ha lavere terskel for å oppsøke venner, naboer eller familie.

Jeg har utfordret meg selv på at jeg skal gjøre noe med akkurat dette. Jeg skal stikke innom venner for en kjapp kaffe, prate om været, kanskje til og med oppsøke en nabo for å si hei. Det er kjempeskummelt, men jeg tror gevinsten kan være stor.