Kunstig underholdning
Jeg ble sittende og humre og le, av anekdotene og referansene som radioverten liret av seg. De var både treffende, imponerende, kunne oppleves ironiske – og de var ukomfortable.
Mine kolleger hadde laget en kunstig radiovert som skapte god stemning og underholdt, på et til tider høyt nivå. Mellom latteren tok jeg meg i å tenke at hva er det egentlig jeg ler av? Det ledet meg inn i det filosofiske sporet rundt kunst og underholdning i den gryende æra av det vi kaller kunstig intelligens – med en undrende og til tider ubehagelig følelse.
For hva er det egentlig jeg ler av, lar meg underholde av, lar meg bevege av? Er det kun ordene og deres treffende sammensetning i en vits eller et standup show? Er det kun strofenes sammensetning i et musikkstykke? Er det kun den matematisk optimale kombinasjonen av lyd og bilde for formidling av en følelse? Eller er det noe dypere, noe med kilden dette kommer fra?
For min del, velger jeg å tro, er noe av gleden og verdien i å bli underholdt, bli beveget, å le, nettopp er det menneskelige bidraget som ligger bak. Mennesket som sitter og fremkaller toner fra fiolinen, den perfekte regien av lyd og bilde på skjermen som gjør at hjertet hopper over et slag eller de treffende kommentarene i kombinasjon med mimikk som kjører lattermuskelen opp til 11.
Når disse tingene generes av en språkmodell, kan det trigge de samme responsene, men med en bismak av manipulasjon. Materialet er generert av en statistisk modell uten en bevisst hensikt om å glede eller underholde meg. Er det det samme?
Først tenker jeg at dette er luddisten i meg som trigges. Gi det litt tid, så går det seg til. Men bismaken sitter i.
Dette er kommet for å bli, det er ingen tvil om det, og kunstig intelligens vil føre med seg utrolig mye bra. Slik som elektronisk musikk sikkert ikke ble anerkjent i starten, har det blitt en utstrakt sjanger som ingen ofrer mange kritiske tanker lenger. Slik blir det kanskje med kunstig underholdning også. Eller?
Med kunstig intelligens er vi på et helt annet nivå enn det å ta i bruk noen elektronisk genererte toner over akustiske. De filosofiske aspektene ved å la seg underholde og hvorfor det er noe vi til stadighet vender tilbake til, er verdt å gå noen runder med.
Vil jeg vente med like stor forventning på det neste albumet til det kunstige bandet “Of Monsters And Machines”? Glede meg til å på ny le med Ricky GervAIs? Vil jeg synes Mission Impossible 12 er like underholdende og imponerende med sine kunstig genererte actionscener, hvor jeg vet hovedpersonen som hopper utfor klippen kun er bilder generert av en algoritme? Vil ordene i det nyeste diktet til AImanda Gorman kile like mye i hjernebarken?
Det er mye spennende som skjer i feltet innen generativ kunstig intelligens og underholdning, og det setter noen interessante spørsmål og refleksjoner på dagsorden når det kommer til hva vi underholdes av og hvorfor.