Jaran Flaath

Thoughts on life, work and the universe. Sometimes writing in English og noen ganger på norsk.

We say that AI is hallucinating when it goes on generating half-truths, or things that are plain wrong.

When our kids come home telling us something they have heard, read or have thought up on their own, and we know it to be wrong, do we then tell them that they are hallucinating?

Hallucination is defined as “to affect with visions or imaginary perceptions”, “perceive what is not there”. There is a big gap between hallucinating and presenting something either based on misinformation, or the lack of knowledge and information.

With kids, it’s the latter. They have not fully developed, they have not learned everything there is to know, and the nature of their mind is to explore, think and come up with explanations for how they see the world around them.

We would never say that our kids are hallucinating.

Saying LLMs are hallucinating is granting the technology properties they do not have. They do not have a sentient mind able to go off on its own to produce thoughts, produce visual perceptions. The models are just incorrect. The algorithms are not able to put the data together correctly, and they need further training and development to be able to produce correct results. That’s it. There is no hallucination, it’s an incorrect representation of the data available.

Let’s not assign the LLMs sentient properties to excuse the current state of the models. They are not perfect, that is fine. That means we need to further develop and refine. The last thing we should do is excuse them for hallucinating and thinking that is acceptable.

Jeg ble sittende og humre og le, av anekdotene og referansene som radioverten liret av seg. De var både treffende, imponerende, kunne oppleves ironiske – og de var ukomfortable.

Mine kolleger hadde laget en kunstig radiovert som skapte god stemning og underholdt, på et til tider høyt nivå. Mellom latteren tok jeg meg i å tenke at hva er det egentlig jeg ler av? Det ledet meg inn i det filosofiske sporet rundt kunst og underholdning i den gryende æra av det vi kaller kunstig intelligens – med en undrende og til tider ubehagelig følelse.

For hva er det egentlig jeg ler av, lar meg underholde av, lar meg bevege av? Er det kun ordene og deres treffende sammensetning i en vits eller et standup show? Er det kun strofenes sammensetning i et musikkstykke? Er det kun den matematisk optimale kombinasjonen av lyd og bilde for formidling av en følelse? Eller er det noe dypere, noe med kilden dette kommer fra?

For min del, velger jeg å tro, er noe av gleden og verdien i å bli underholdt, bli beveget, å le, nettopp er det menneskelige bidraget som ligger bak. Mennesket som sitter og fremkaller toner fra fiolinen, den perfekte regien av lyd og bilde på skjermen som gjør at hjertet hopper over et slag eller de treffende kommentarene i kombinasjon med mimikk som kjører lattermuskelen opp til 11.

Når disse tingene generes av en språkmodell, kan det trigge de samme responsene, men med en bismak av manipulasjon. Materialet er generert av en statistisk modell uten en bevisst hensikt om å glede eller underholde meg. Er det det samme?

Først tenker jeg at dette er luddisten i meg som trigges. Gi det litt tid, så går det seg til. Men bismaken sitter i.

Dette er kommet for å bli, det er ingen tvil om det, og kunstig intelligens vil føre med seg utrolig mye bra. Slik som elektronisk musikk sikkert ikke ble anerkjent i starten, har det blitt en utstrakt sjanger som ingen ofrer mange kritiske tanker lenger. Slik blir det kanskje med kunstig underholdning også. Eller?

Med kunstig intelligens er vi på et helt annet nivå enn det å ta i bruk noen elektronisk genererte toner over akustiske. De filosofiske aspektene ved å la seg underholde og hvorfor det er noe vi til stadighet vender tilbake til, er verdt å gå noen runder med.

Vil jeg vente med like stor forventning på det neste albumet til det kunstige bandet “Of Monsters And Machines”? Glede meg til å på ny le med Ricky GervAIs? Vil jeg synes Mission Impossible 12 er like underholdende og imponerende med sine kunstig genererte actionscener, hvor jeg vet hovedpersonen som hopper utfor klippen kun er bilder generert av en algoritme? Vil ordene i det nyeste diktet til AImanda Gorman kile like mye i hjernebarken?

Det er mye spennende som skjer i feltet innen generativ kunstig intelligens og underholdning, og det setter noen interessante spørsmål og refleksjoner på dagsorden når det kommer til hva vi underholdes av og hvorfor.

The default business model for a lot of software is the subscription model, where users pay a recurring fee.

An unintentional side effect of using a subscription model, is that we end up competing with actors in wildly different verticals or domains. Our sewing app ends up competing with Netflix because we tax the same monthly subscription budget of the user, not because we compete in offering the same service or content.

Expecting users to sign up for subscriptions for every piece of software they need is unsustainable and, I would argue, a source of lost opportunities.

The subscription model is in many cases a lazy way to secure revenue. Often times the argument for subscriptions is that the software requires synchronisation via cloud services, or other forms of online presence. This causes a running charge to the vendor, which again leads to the need for a subscription. I would like to challenge that requirement for a lot of software.

Many apps do not need its own synchronisation service. Users are already paying for cloud storage one way or another. Piggybacking on these could be a great way to remove the need for a separate service and subscriptions, making the software a more attractive purchase in the process.

The best software I have bought over the last years do exactly that: They offer a one time fee, and let me store my data on the various cloud storage services I already pay for. They provide excellent software and let me choose if and where I want to sync my data.

As software vendors, I don’t think we should underestimate how many purchases we miss out on because our potential users have to renew their Netflix or Spotify subscription instead.

For et drøyt år siden gjorde jeg noe jeg på den tiden mente var ganske radikalt, i en verden av evigvoksende lister. Jeg slettet hele listen min over bøker jeg ønsket å lese.

Etter et drøyt år uten liste over ting jeg aldri kommer til å lese, har jeg kommet til at dette var et veldig fornuftig grep. Det fjernet følelsen av å ikke komme i mål, dårlig samvittighet for alt jeg ikke fikk lest og har heller flyttet fokus til hva jeg ønsker å lese her og nå – når jeg trenger noe nytt å lese på.

Samtidig har jeg innsett at premisset for dette grepet – at det alltid kommer noe nytt man ønsker å lese og dermed ikke trenger denne listen – ikke alltid stemmer helt. Det er alltid noen bøker man virkelig ønsker å lese, ikke ønsker å glemme, og dermed med god grunn bør ha i en liste. Alternativet har jeg innsett, er at jeg kjøper disse bøkene og heller bygger meg en fysisk “liste” i bokhyllen hjemme.

Så i år skal jeg prøve en liten vri på min antilistemani: Jeg skal ha en liste over ting jeg ønsker å lese, men denne skal tømmes til nyttår. Så alt jeg ikke har rukket over skal jeg kvitte meg med, og så starter jeg med blanke ark igjen i 2025. På den måten kan jeg ta med meg de viktigste bøkene jeg virkelig føler for å lese, samtidig som jeg kan kaste ut resten med badevannet og fylle på med ny inspirasjon.

Mine beste leseopplevelser i 2023 spenner et bredt spekter av sjangre, men felles for de alle er en god dose filosofisk undring. Her har jeg oppsummert de tre beste som anbefalinger for 2024.

The Book of Charlie

Det er ikke ofte man får anledning til å sope til seg livsvisdom fra noen som har levd i over 100 år. Det fikk David von Drehle gjennom sin nabo Charlie White. En fin fortelling om et langt og innholdsrikt liv, ispedd store doser livsfilosofi.

Mer informasjon om boken på Hardcover eller Goodreads

Året i skogen

Helt på tampen av året fikk jeg med meg mikroekspedisjonen til Torbjørn Ekelund. En kort, men utrolig billedlig og reflekterende bok om det å være et menneske, om naturen og hva vi tar oss til.

En veldig minneverdig leseopplevelse.

Mer informasjon om boken på Hardcover, eller Goodreads.

The Cemetery Of Forgotten Books

Serien består av fire bøker, så det utvider vel strengt tatt anbefalingen min til seks bøker totalt. Begynn med The Shadow Of The Wind som er første boken, så ser du fort om det blir tre eller seks bøker å lese for deg.

Bøkene faller inn under kategorien Books About Books, og om det bare er meg eller om lesesfæren på internett generelt har fått opp interessen for denne typen bøker, så dukker det i hvertfall til stadighet opp flere bøker som handler om bøker. Bøkene det handler om er ikke nødvendigvis hovedelementet, men er med på å gi lesegleden ved å holde i en bok, en ny dimensjon.

The Cemetery Of Forgotten Books handler om familien Sempere som driver en bokhandel i Barcelona på 1940-tallet og utover. Bøkene kretser rundt de forskjellige familiemedlemmene og personer de møter på gjennom årene. Fortellingene bytter på hovedkarakter, sjanger og tidsepoke, men vever de forskjellige personene inn gjennom bøkene. En fantastisk samling fortellinger om både sinnsforvirrede forfattere, trofaste venner og motbydelige vriompeiser.

Da jeg fullførte siste side av fjerde boken var det et ganske emosjonelt øyeblikk å innse at tiden med Sempere-familien og de andre rundt dem var over.

Mer informasjon om serien på Hardcover eller Goodreads

Så der har du mine tre anbefalinger for hva du kan ta til på om du trenger noe nytt å lese på i 2024. God lesning!

I have had a tendency to think that all thoughts have to be novel, thought through to the last detail and of a mind-boggling character before being shared onto the ether.

This perfectionism becomes a barrier for harvesting the joy and benefits of writing for the sake of writing. As a tool to process thoughts, find inspiration and for recreation.

Things do not have to be a sensational story, a groundbreaking thought or an application for a Mensa award. What I consider simple ideas and stories can be inspirational and helpful. For myself self, and if I am lucky also for others.

The feeling of pen to paper, of keys typing to form words into a sentence that tickle your mind – like a set of new LEGO bricks clicking together with just the right resistance – can be both meditative and invigorating.

I’ve found it is best to let the pen, or keys, just wander with my thoughts and then share. It is both terrifying and liberating, ultimately serving as a powerful tool for creative inspiration, personal development, and a brief respite from the urgency with which everything must be considered and addressed in today's fast-paced world.

It’s a good time to take the opportunity to show those around me that I appreciate them.

I am not talking about my closest relationships, my family, my kids, but rather the more peripheral acquaintances.

I have a barber that I visit very one to two months, and I have come to greatly appreciate these moments of both a pleasant conversation and high quality beard craft. Because of this, I started giving my barber a Christmas gift a couple of years back. Nothing fancy, a bag of chocolates, bottles of locally produced lemonade. Just a token of my appreciation of the things beyond the otherwise clinical transaction of beard trim in exchange for money.

I can’t go around giving Christmas gifts to every store clerk, the mail man and plumber. However, I think picking one or two of these connections that I run into frequently is a great way to put action behind my words when it comes to displaying appreciation for what they do and the quality of it. Most importantly, it brings some warmth and joy into the kind of relationships which has a tendency to be increasingly focused on “I am paying you to do this for me”.

Take the opportunity to consider if you have a florist, a hairdresser, a neighbour that you would like to grant a little extra joy and appreciation. I think we would all benefit from showing a little more appreciation of the things we do for each other.

Dette er en gjenposting av det opprinnelige innlegget på min forrige blogg, https://world.hey.com/jaran.flaath

Løping har for min del blitt både meditasjon, mosjon og livsglede. Hvordan kom jeg hit, og er det bærekraftig de neste 20, 30, 40 årene?

Løping har for meg alltid vært noe jeg bedriver i perioder, går lei av etter noen måneder før jeg setter skoene på hylla. Noen måneder eller år senere plukkes de ned for nok et forsøk, og slik fortsetter det i sykluser.

Nå senere, når jeg har klart å etablere et treningsregime som varer, så innser jeg at motivasjonen min har aldri vært riktig. Jeg har alltid konkurrert mot meg selv eller andre, gjennom tracking av distanse, fart, puls, liter svette – you name it. Dette har aldri gitt meg den indre motivasjonen jeg har trengt for å vedlikeholde treningen over tid, og jeg har alltid kommet til kort når progresjonen stagnerer og det kreves mye for å forbedre form og resultater videre.

Dette endret seg i 2020, da jeg oppdaget konseptet PAI: En vitenskapsbasert måling av aktivitet og effekt, som baserer seg på all aktivitet du gjør gjennom dagen – ikke bare treningsøkten. Ved å måle pulsen kontinuerlig og gi poeng for alt du gjør som øker pulsen, endret fokuset seg for min del fra «løp 10 KM på x minutter» til «beveg deg nok gjennom uka til å oppnå 100 poeng i snitt».

Målet blir da effekten: Bedre helse, 25% mindre sjanse for hjerte-/karsykdommer og utsikter for å leve noen år lenger. Bonus: Bedre mental helse, mindre pesing i trappa opp til kontoret og nå 3 år senere: 10 kilo letter.

Mennesker motiveres av forskjellige ting. Noen trenger konkurranseelementet for å komme seg over dørstokken, det trodde jeg lenge var tilfellet for min del også. Nå etter å ha etablert rutinen gjennom PAI, har jeg lagt bort alt av måling og dingser. Når jeg er ute og løper har jeg kun på treningsko og klær. Løpingen blir målet, og jeg forsvinner inn i en meditativ tilstand drevet av vissheten om at for hvert steg jeg løper, så blir livet sannsynligvis litt lenger, og litt bedre. Ingen distraksjoner. Kun meg, lyden av vær, vind og min egen pesing.

Jeg kan ikke lenger stagnere mot forbedringer som synes umulige å oppnå. Nå finner jeg gleden i å løpe og vissheten om at selve aktiviteten gir meg både overskudd til andre ting i livet, og forhåpentligvis også gjør det mulig å holde det gående i lang tid.

Dette er en gjenposting av det opprinnelige innlegget på min forrige blogg, https://world.hey.com/jaran.flaath

Jeg har fullført “En Sjøens Helt” av Jon Michelet det siste halvåret. Etter å ha latt bøkene fordøye en stund har jeg gjort meg opp noen tanker om verket.

Dette var ikke en bokserie jeg nok hadde begynt på uten sterke anbefalinger fra personer jeg har stor tillit til og hvis anbefalinger jeg ilegger stor tyngde. Historisk fiksjon har ikke vært en sjanger på interesselisten min, men seks bind og 3000 sider senere er jeg veldig glad jeg begynte – og holdt ut.

Gjennom bøkene følger du Halvor gjennom nesten hele livet. Når jeg nærmet meg de siste sidene gav dette et ekstra nivå til historien: Jeg har vært med på å leve et helt liv, gjennom en krig og kanskje den vel så vanskelige tiden etterpå.

Jon Michelet formidler både livets banaliteter og komplikasjoner, krigens grusomheter og hverdagslighet på en ukomplisert, men samtidig voldsomt oppslukende måte. Sidene fosser avgårde som baugskummet på en bensintanker. Innlevelsen man føler i de mest intense krisesituasjonene er altoppslukende.

En tanke som til stadighet slo meg var hvordan mennesker kommer til den konklusjonen at det å fyre avgårde en torpedo mot et skip, med andre mennesker, er en rasjonell og nødvendig handling. Det å mose en annen til farse med mitraljøse er høyst nødvendig. Hvilken sak i denne verden finnes det, som kan legitimere slike handlinger?

Gjennom serien gikk tankene også ofte til dagens situasjon i Ukraina – og nå i etterkant situasjonen i midtøsten. Samme følelsen slår meg: Hva får mennesker til å utøve slike handlinger mot hverandre? Hva ligger bak når du trykker på utløser og fyrer av en torpedo eller rakett mot en annen person?

Da tenker jeg ikke på de som sitter på toppen med sine vrangforestillinger og mindreverdighetskomplekser, men de som står i første rekke med fingeren på avtrekkeren. I krig gjør man som man blir kommandert, ellers er man død – både en selv og sin sidemann. Det er jo en fin ansvarsfraskrivelse.

Om vi løfter blikket faller argumentasjonen for en hver form for voldelig utøvelse mot et annet menneske fort sammen som et korthus, og selv om Jon Michelet vel aldri direkte beskriver det i bøkene, så synes jeg det gjennom hele verket kommer frem en undring i meg som leser over hvordan man kommer til å kunne gjøre slike handlinger.

Selv om handlingen nærmer seg 85 år tilbake i tid synes jeg serien er høyaktuell for mye av det som skjer i verden i dag, og spørsmålet om hvorfor i h****** det er så vanskelig å være litt medmenneskelige, her vi sitter på vår lille planet.

Takk for reisen, Halvor Skramstad.

This is a repost of the original from my previous blog at https://world.hey.com/jaran.flaath

Our natural best is the performance we are able to muster at any particular point in time, in an environment of psychological safety and free of friction. 



My natural best will be different today than what it was yesterday. It may be due to better sleep and feeling full of energy, or perhaps I have been up several times during the night with sick kids and I feel slow and far from at my best. 


My natural best will be different today than it was five years ago. Life is evolving and so is our natural best. You get older, and your motivations and priorities change. You get married, have kids. Everything that is part of your life will impact your natural best. The sooner you realise, accept and work with that, your life and mental capacity is going to get a boost.


Enabling yourself and those around you to focus on delivering at their natural best should be top priority. Do not aim for performing, or require performance, at a level completely disconnected from our natural human abilities – losing sight of what's important in life along the way.


Do not compare your natural best to that of others. It will differ. It will fluctuate. It doesn't matter. As long as you're able – and allowed – to perform at your natural best, that is where you will produce the best output. Anything else is unsustainable.


The concept of your natural best applies not only to work, but to every other part of life as well. Whether it's workout, parenting or relationships. You will never manage to perform at 100% in every area of life for as long as you live. Give yourself some slack when you need it, use excess energy to charge forward when it's available. You'll be happier, and those around you will not go around wondering when you'll break down and collapse.

Psychological safety is key to achieving this. If I have the safety to be me today, I will be able to deliver my natural best. Allow yourself and those around you to be humans. To have bad days and good. To deliver exceptionally one day and mediocre the next. This is how we were made and are supposed to function. That is our natural best.

Enter your email to subscribe to updates.