Jaran Flaath

Å holde oversikt over økonomien på privaten kan for mange innebære både stress og angst, eller bare være noe man ikke ønsker å forholde seg til og lar kontoene leve sitt eget liv.

Uansett hvor man står, kan den japanske metoden kakeibo være en fin måte å både få oversikt, og å bli mer bevisst på hvordan man bruker penger.

Kort forklart er kakeibo oversatt til norsk “bokføring for husholdningen”. En oversikt over alle inntekter og utgifter du har. Akkurat hvordan du velger å utforme bokføringen står du ganske fritt til, men intensjonen er oversikt og forutsigbarhet.

Hvert kjøp fører til at du må notere ned og dermed også i større grad tenke gjennom det du handler og hvorfor du handler det. Sånn sett også en god metode for å redusere forbruk.

Kakeibo gir oversikt over hvor mye du til en hver tid har tilgjengelig, og sørge for at nok er satt av til det du har av utgifter og til sparing.

Min kakeibo er basert på at vi har felles økonomi i husholdningen, hvor alle utgifter til lån, forsikring, regninger, mat går av en felles konto hvor vi hver måned setter inn et beløp med god margin for variasjoner gjennom året. Det reduserer behovet for bokføring på disse postene betraktelig, som er et viktig grep for å få bokføringen til å være overkommelig. Samtidig er også en slik økonomisk rigg med på å fjerne den kognitive belastningen av å måtte holde oversikt, følge opp og hele tiden forholde seg til den delen av økonomien, som ofte er mer eller mindre konstant gjennom året.

For å føre kakeibo kan du bruke digitale verktøy, men jeg anbefaler en liten notatbok i lomma. Både fordi det er med på å øke bevisstheten rundt det du noterer ned, men også fordi den lille notatboken vil kunne være med og bidra på andre områder (som det kommer skriverier om på et senere tidspunkt). Litt seremoni, og masse tilstedeværelse.

Mitt kakeibo-oppsett er som følger:

1. En bokføringsmåned går fra lønningsdag til lønningsdag
2. En bokføringsuke går fra mandag til søndag.
3. Fellesutgifter, som nevnt over, går fra felleskonto og de fører jeg ikke, utover en stor ut-post i starten av måneden

Starten av måneden

Ved starten av måneden når lønn tikker inn, starter jeg en ny måned. Jeg fører opp inntekter:

• Lønn og eventuelt feriepenger
• Gjenstående fra forrige måned

Andre penger som måtte komme inn i løpet av måneden fører jeg bare opp fortløpende sammen med utgifter.

Så fører jeg opp kjente utgifter:

• Fellesutgifter
• Digitale abonnement og tjenester jeg har
• Sparing
• Langsiktige forutsette utgifter som jeg fordeler over hele året

I tillegg fører jeg opp en egen kolonne med forutsette utgifter for måneden som kommer. Eksempler kan være:

• Frisør eller barberer
• Tannlege (om du ikke fører det under langsiktige forutsette utgifter)
• En tur du har planlagt, men ikke spart opp til
• Noe du vet du må kjøpe

Denne kategorien er veldig fri og skal egentlig bare frita meg fra å måtte huske på disse utgiftene resten av måneden. Ved å føre dem opp har du allerede satt av pengene og slipper tenke mer på dem.

Så summeres inntekter og utgifter opp og gir deg utgangspunktet for den første uken. I tabellformat blir det som følger:

Hva	Beløp
Inntekter
Lønn	40 000
Fra juni	5 000
Sum	45 000
Utgifter
Fellesutgifter	19 000
Digitale tjenester	450
Sparing	2 000
Langsiktige utgifter	850
Sum	-22 300
Forutsette utgifter
Frisør	600
Nye sko	1 200
Sum	-1 800

Starten av uken

Ved starten av en ny uke, for eksempel på søndager, starter du en ny uke ved å legge inn en rad i tabellen med ukenummer og dato. Den første uken fører du også inn startbeløpet, men det kan du velge om du ønsker å gjøre de påfølgende ukene. Det følger jo da av siste raden i forrige ukes bokføring.

Den ukentlig bokføringen blir da slik:

Hva	Beløp	Ny saldo
Uke 27: 5.-12. juli		Inn: 20 900
Apotek	-300	20 600
Bok	-449	20 151
Finn.no	+800	20 951
T-skjorte	-900	20 051
Kino	-500	19 551

Merk at den første uken i en bokføringsmåned ofte vil være kortere enn en full uke, da lønningsdagen din stort sett er mandag til fredag. Den siste uken forrige måned blir tilsvarende avkortet og det er som det skal være.

Bildet under viser et eksempel fra min kakeibo, som eksempel på hvordan det kan settes opp og føres i notatbok:

Hver dag

Når du drar kortet, fører du opp hva du har brukt penger på, hva det kostet og ny tilgjengelig saldo.

Noen ganger glemmer du, eller at det er automatisk trekk for parkering som du glemmer i farten. Det er helt greit. En gang i uka sjekker du innom nettbanken og fører opp det du eventuelt har glemt.

Om du skulle oppleve vegring for å sjekke saldo i nettbank, så vil det med kakeibo snart være saga blott.

Minimum én gang i uken tar du også et blikk over forbruket ditt den siste tiden. Hva brukte du pengene dine på? Var det kjøp du kanskje kunne stått over?

Kakeibo skal ikke være et verktøy for å påføre skam. Den er din, og på linje med journaling anbefaler jeg at du holder den privat (med mindre du nettopp skal skrive en bloggpost om kakeibo). Bruk oppføringene som en påminnelse, som en mulighet for refleksjon rundt eget forbruk. Det skal fremdeles være lov til å gå på shopping og gjøre et kjøp bare fordi du har lyst der og da, men nå ser du både at du har råd, og hvilken påvirkning det får på budsjettet ditt.

Kakeibo eller kakeibo-ish?

Som all fysisk notatføring kan du tilpasse det akkurat slik du ønsker. Om du er glad i farger og gjøre noe ekstra ut av din kakeibo, så står du fritt til å gjøre det. Selv er min ganske grå og kjedelig og det synes jeg passer ganske bra til innholdet.

Om jeg bruker kakeibo akkurat slik det opprinnelig var ment, det vet jeg ikke, men jeg har funnet et system som fungerer for meg – og kan være til inspirasjon for deg. Akkurat hvordan din kakeibo blir seende ut og fungerer, det bestemmer du selv.

Målet må være å få en oversiktlig økonomi, mer gjennomtenkt pengebruk og at du skal kunne slippe kontrollen litt i det daglige. Du skal slippe tenke over om du har nok igjen til det som måtte komme i slutten av måneden.

Det å spare og ha en buffer er kanskje det viktigste grepet for økonomisk trygghet og ro i hverdagen, men jeg vil påstå du er mye bedre rustet til å oppnå det med kakeibo.

Start i dag, forsøk det et halvt år. Ja, du må prøve det over en lengre periode for at vanen skal sette seg. Effekten derimot, den vil være mye mer umiddelbar og merkes allerede etter noen dager eller uker.

Gi det et forsøk og gi meg gjerne tilbakemelding på hvordan din kakeibo fungerer.

Med en hverdag i større og større grad preget av AI, blir behovet for kreativ utfoldelse større.

Følelsen av kreativitet er absolutt til stede, men med AI går den på høygir, og om man ikke stadig får påfyll av den gode kreative flyten i det samme høye tempoet kjenner man fort på at noe mangler. At ting går for sent, at man blir sulteforet. Har man først drukket fra kreativitetens springflod blir man fort uttørket når den reduseres til en liten piplende bekk, om enn bare for en periode.

Jeg har den siste tiden kjent på at jeg har et større behov for å søke andre måter å få kreativ utfoldelse på, i et mer nøkternt tempo. Et tempo som ikke står i fare for å trene refleksene mine til å forvente samme kreative motorvei som AI legger opp til.

Og dette er egentlig positivt, tror jeg. Det tvinger meg til å se på nye veier, nye ting å ta meg til, som kan fylle tomrommet etterlatt etter at trafikken på AI-motorveien har passert, frem til neste rush tid. Jeg kan finne mye nytt å nyte den stillheten med i mellomtiden.

Akkurat derfor spår jeg at mer fysiske, kreative hobbyer og håndverk vil få en ny renessanse når AI-hverdagen stabiliserer seg. Folk vil både ha tid, men også et sterkere behov for å utfolde seg kreativt der jobben kanskje tidligere gav mer enn nok.

Kan det kanskje til og med føre til et løft for kunst og kultur, heller enn at AI skal være dens dommedag?

Jeg har tatt meg i å begynne å regne livet i antall Elder Scrolls-spill jeg sannsynligvis har igjen å få oppleve. Om vi skal regne i tiden mellom Elder Scrolls 5 Skyrim og neste spill i serien, kan jeg kanskje få håpe på to installasjoner etter Elder Scrolls 6, om jeg er heldig.

Det er trist.

Ikke å regne gjenværende livstid på det viset, det gir så absolutt mening, men at det ikke sys sammen flere spill i disse store seriene, over samme lest, så vi kan få enda mer av det vi er så glade i.

Vi trenger ikke en ny generasjon spillkonsoller, vi trenger ikke ny spillmotor for hvert nye spill. Mange av oss er sulteforet på mer innhold og jeg tror Elder Scrolls 6 og 7 allerede kunne solgt veldig bra med nye områder, historier og nødvendige mindre oppgraderinger av spillmotoren.

Dette gjelder veldig mange spillserier.

At hvert nye spill må være noe helt nytt og banebrytende setter unødvendig høye forventninger, og tilhørende episke muligheter for å tryne hardt og brutalt (jeg ser på deg Starfield, selv om du ikke var neste i en serie).

Jeg ble derfor veldig glad da Warhorse Studios annonserte at det kommer et nytt eventyr i Kingdom Come 2 universet allerede neste år. De har forstått greia.

Folk digger dette spillet, la oss gi dem mer.

Ja, det er moro å spille de nye store. GTA6 kommer med all sannsynlighet til å bli enormt bra, men alle kan ikke drive å produsere i den skalaen, med så mange år mellom hver installasjon i serien. Noe mer bærekraftig ville være flere spill, kortere historier, oppgraderinger av spillmotor og spillmekanismer der det er nødvendig. Jeg er neppe alene om å ha kjøpt Skyrim flere ganger i ymse oppgraderinger og på nye konsoller. Det kunne heller vært penger brukt på nye historier i samme univers.

Jeg vil påstå det er dårlig økonomi å la oss spilleglade voksne gå så mange år mellom hver gode spillopplevelse. Det er også dårlig gjort å frarøve oss disse opplevelsene, og la oss panisk begynne å telle antall gjenværende i det lavere antallet på én hånd.

Overgangen fra spillelister, til dypere lytting, til hele album, har åpnet en ny musikk-verden. Jeg måtte bli 43 før jeg fant tilbake til gleden fra barndommen med Walkman-kassettspilleren.

Som en god 40-åring har jeg selvsagt fått noia for kvaliteten på det jeg lytter til, gått til anskaffelse av gode kablede hodetelefoner, DAC’er for en hver anledning og ønskelisten over komponenter til hjemmeanlegget vokser hver dag jeg beveger meg innover i krise-tiåret.

Det er dog bare en del av endringen. Jeg føler et dypere behov som går utover nerdegleden ved å fordype seg i hifi-verdenen. Behovet for å virkelig lytte, kjenne gleden over å oppdage sporene på albumet ett etter ett, heller enn å hoppe gjennom sangene i 30-sekunders intervaller for å se om de passer dagshumøret der og da.

Artister jeg tidligere følte jeg hadde “hørt ferdig” oppdager jeg stadig nye sanger av, mange som virkelig treffer. Sanger jeg tidligere ikke følte gav meg noe, viser seg plutselig fra en annen side i selskap med resten av albumet.

Og det gir jo mening. Jeg leser ikke bøker ved å lese sporadisk på tilfeldige steder i boken. Jeg leser fra perm til perm, som også, stort sett, er intensjonen til forfatteren. Jeg ser heller ikke filmer eller serier ved å hoppe sporadisk mellom deler av de. De er nøye kurert av regissør og produsent. Ment for å konsumeres lineært. Således også for mye musikk.

Både som bakgrunn til jobb i det daglige, men kanskje vel så mye det å sette seg ned i godstolen med intensjon om å lytte til et album, har spiret en stor ny glede for musikk i meg.

Det kan jeg anbefale videre.

I alt som svirrer rundt AI er det én ting de fleste av oss virker overbevist om: AI kommer, og den vil ta jobben din.

Problemet med dette premisset er at det fort blir en selvoppfyllende profeti. Når vi antar at vi klarer oss med færre ansatte fordi AI kan gjøre jobben mer effektivt, risikerer vi at man da går til det steget å si opp ansatte for å oppfylle denne antakelsen.

Tanken om at AI skal ta over jobbene er begrensende og lite fremtidsrettet. Vi bør heller snu om på perspektivet. Hva mer kan vi få til dersom vi beholder de samme menneskene, men lar AI avlaste og supplere? Da kan vi arbeide smartere, redusere arbeidsbelastningen – uten å redusere kompensasjon – og bruke teknologien til å skape bedre arbeidsdager, ikke færre arbeidere.

Det at vi hele tiden skal produsere mer, til lavere kostnad, med færre folk, må vi til livs. Det burde ikke handle om å kunne gjennomføre med færre, eller å skulle maksimere marginer. Det bør handle om å kunne gi flere en meningsfull og trygg jobb å gå til, å sørge for at vi kan leve bedre dager og få mer tid til det som virkelig betyr noe.

La AI ta seg av sammenfatningen av artiklene som måtte leses, la Al ta seg av feilsøkingen på den kryptiske bugen, la AI gjøre bakgrunnsarbeid på det designet som skulle utarbeides, la AI ta seg av samlebåndet. Så kan mennesket gå hjem, tilbringe tid med familien, koble av, leve – og så følge opp dagen etter. Der ligger vel kanskje den virkelige verdien i kunstig intelligens?

Jeg leser: Leaders eat last av Simon Sinek

Når vi abstraherer bort mennesket, enten det er i et ansettelsesforhold, en kunderelasjon eller mellom kollegaer på jobb, forsvinner en viktig medmenneskelig faktor og en trygghet.

DNB annonserte akkurat at de må kvitte seg med 100 ansatte, og de kvittet seg for knapt et år siden med enda 500 ansatte. Samtidig annonserer de at 2024 ble et rekordår, og skal betale ut 25 milliarder til aksjonærene. De ansatte blir som små brikker i det store puslespillet som må på plass for å sikre avkastning. De ansatte har blitt abstrahert bort og er ikke lenger mennesker det skal skapes arbeidsplasser og trygghet for, men brikker i et spill med kort horisont. Det er neste års avkastning som står på blokken og de ansatte står i veien.

DNB er langt fra et unikt, eller det verste eksemplet, men de er et godt eksempel fra hjemmebane som viser hva som skjer når vi abstraherer bort menneskene. Beslutningstakerne sitter med tall og grafer, ikke mennesker og skjebner. Det viktigste blir ikke lenger å sikre jobb og trygghet, men å sikre overskuddet, stadig større, og at grafene i dashboardet peker videre oppover.

Ansatte som må leve med vissheten om at de til en hver tid er en forbruksvare, en ressurs som kan kastes ut så fort resultatene går på bekostning av avkastning til aksjonærene, skaper det et giftig og enormt usikkert miljø, hvor alle fokuserer på seg selv og hvordan sikre sin egen posisjon lengst mulig.

Ved å heller skape sikkerhet for ansatte, gi dem tryggheten om at arbeidsplassen er der for dem, for at de skal ha en jobb og et liv, vil også sikre positive effekter for aksjonærene i det lange løp. Mennesker som føler seg verdsatte og trygge vil produsere mer verdi enn i det motsatte tilfellet.

Når vi abstraherer bort kundene våre, menneskene som bruker de tingene vi lager, blir det også lett å overse deres faktiske behov. At de er mennesker vi påvirker med det vi lager og at det vi tilbyr etablerer seg som viktige deler av livene deres. Når vi abstraherer dem bort, bak generiske definisjoner som brukere og måltall, så kan vi lettere ta beslutninger som går på bekostning av menneskene og livene deres, til fordel for tallene våre.

Når du prater med kundestøtte i et stort konglomerat og får følelsesløse og fordummende svar fra en anonymisert person, eller i disse tider kanskje en AI-basert support-agent, hvis eneste mål er å besvare henvendelsen, uten insentiver for å faktisk hjelpe med problemet du opplever på best mulig måte, da har abstraksjonen nådd sitt kritiske nivå og man har mistet bakkekontakt med hvorfor man driver med det man gjør.

I kommunikasjon kan det ofte være fristende å distansere seg fra de man skal prate med, enten det er tekstlig eller via video. Vi abstraherer bort menneskene og gjør at den ubehagelige samtalen, den kritiske tilbakemeldingen, føles lettere å ta fordi vi ikke må forholde oss direkte til mennesket på andre siden. Vi gir samtidig slipp på mye når vi velger den raske og komfortable løsningen, fremfor veien med mer friksjon, som i det lange løp vil gi oss så mye mer. Bedre mellommenneskelige relasjoner, bygge større følelse av trygghet og inkludering – og varmere kommunikasjon. Det føles godt å få meldingen “Veldig bra levert presentasjon i dag!” på Slack, men du kan mangedoble følelsen og effekten hvis den leveres ansikt til ansikt med all ekstra mellommenneskelig kontekst du da får med.

Vi må gjenfinne den underliggende grunnen til at vi gjør det vi gjør, at vi lager det vi lager. For mennesker. De må være på oss i første rekke, ikke abstrahert bort bak tall og fiktive murer som skal sikre oss mot å føle deres behov eller nærvær. Oppsigelser bør alltid være absolutt siste skanse, ikke et grep for å sikre kortsiktig avkastning og at pilene peker opp. Vi må være tett på menneskene som bruker det vi lager, prate direkte med dem og kjenne på det de opplever når de bruker det, hvordan det påvirker livene deres – både det positive og negative.

Vi må skrelle bort abstraksjonene og finne frem til mennesket som befinner seg under der en plass.

Premisset for suksess er tydeligvis mengden tid lagt ned, ikke hva man faktisk produserer med disse timene. Man må ofre det å leve for å vinne kappløpet. Hvilket kappløp? Tanken om at teknologi skal utvikles for eller av en avgrenset del av befolkningen på planeten, heller enn til det beste for alle vi som bor her burde være utdatert og er absurd.

Racet burde ikke dreie seg om oss og dem, men om det kollektive vi’et og hva vi kan gjøre til det beste for oss og planeten.

At hver geografiske gruppering av mennesker skal sitte og gjøre de samme øvelsene og jobbe på å løse de samme problemene – for å komme i mål først, kan vel ikke ansees som annet enn en barnslig måte å kaste bort enorme mengder tid, penger og kompetanse på. Tenk hva man kunne utrettet om det ble fokusert på å løse flere problemer i parallell, med de samme hjernene og ressursene.

Å jobbe 9 til 9, 6 dager i uken er ingen garanti for å få gjort mer, snarer tvert i mot. Om man ønsker effektiv progresjon er det rikelig med hvile som må til. Det å presse kroppen og hjernen til bristepunktet hver dag vil heller motarbeide målet om å “vinne konkurransen” – en konkurranse som samtidig, i seg selv, er et meningsløst mål.

Om man mener man befinner seg i en konkurranse som man må vinne, ville jeg tatt det som et tegn på at noe er galt. Jeg ville satt på bremsen og vurdert om dette er riktig investering av tid? Kanskje er det andre problemer som kan – og bør – løses?

Det å jobbe lange dager, brenne lyset i begge ender, har blitt romantisert i startup-miljøene i ti-år, og kanskje i større grad i tech-miljøet, men det er en utdatert og lite progressiv holdning. Det er blaff fra fortiden, holdninger som fort treffer bussen til Utbrentheten rundt neste sving.

Vi skal være her på planeten lenge. Vi skal utvikle oss teknologisk, og som samfunn. Da trenger vi sunne, uthvilte hjerner som evner se det større bildet, som evner å tenke på det kontinuerlige løpet. Å løpe på seg skader på første 10-kilometer, bare for å vinne, er en dårlig oppskrift på å bli en livslang maratonløper.

Om én nasjon “vinner” konkurransen på et teknologisk felt – hva da? Ingen nasjoner i dag vil kunne overleve på denne planeten alene, uansett hvilken teknologi de måtte utvikle. Vi er avhengig av hverandre, og best vilkår for å kunne overleve her sammen får vi om vi jobber i fellesskap mot at vi skal kunne fortsette å løpe. Det er ikke et mål, det er ikke et stort trofé i enden. Det er kun livet, og vi bør fokusere hjernene våre dit det gir best vilkår for at vi alle skal kunne ha et så godt løp som mulig.

Dette er en kommentar til artikkelen om 996-kulturen på NRK.no.

Vi har mistet noe viktig i det at vi ikke lenger kan stikke innom for en kaffe. Et hvert besøk har blitt noe som må planlegges i forkant og det er både forventet og forventes at det skal vare lenge.

De kjappe koppene med kaffe og småprat er borte, og med det lurer jeg på om vi har mistet noe viktig i livene våre — og i samfunnet?

Min svigerfar er et prakteksempel i det å ta en kopp kaffe. Han er ofte innom sine barndomskamerater, tidligere kolleger og naboer bare for en kaffe og en prat. De sitter ned for en prat og en kaffe og så går de videre til sitt. Ingen forventninger om at det skal vartes opp og serveres (utover kaffe), eller at det skal vare lenge. Det er en befrielse i det jeg misunner den generasjonen, og som jeg mistenker min og kommende generasjoner taper mye på å ikke ha i blodet.

Trevor Noah nevnte i prat med Simon Sinek hvordan han er en stor tilhenger av small talk for å etablere en felles grunn. Som en isbryter, eller døråpner. Ved å skape felles grunn gjennom klaging på været, tørken, den dårlige avlingen eller ubrukelige politikere, eller sånn sett også de positive motpartene, så skaper man samtidig et fellesskap som bygger bro til å kunne ta opp tyngre temaer — eller bare skape en relasjon.

Det sitter langt inne, fordi det er forbundet så mye med det å komme på besøk. Det gjør vi ikke lenger, for vi vil ikke pålegge de vi besøker byrden med å ha oss på besøk og oppta all den tiden det tar. Alle har jo så mye viktig å ta seg til.

Vi ønsker heller ikke at folk renner ned døren vår, av frykt for all tiden det skal binde opp og forventningene til å måtte levere, presentere et plettfritt hjem.

Vi har skapt oss en illusjon av hva det å dra på besøk skal være som jeg kan tørre påstå ødelegger og tar fra oss mye mellom-menneskelig. Vi ender opp med å se mye mindre til flokken vår enn det vi kanskje burde og enkelt kunne, om vi reduserte terskelen for å både dra på og motta besøk.

Jeg skal være ærlig på at jeg savner å prioritere det å stikke innom for en kaffe. Slå av en prat, uten at det må føles som en stor greie. Ti, femten minutter, tiden det tar å drikke en kopp. Det holder i massevis. Jeg tror vi mister mye robusthet både i oss selv og i samfunnet ved å ikke ha lavere terskel for å oppsøke venner, naboer eller familie.

Jeg har utfordret meg selv på at jeg skal gjøre noe med akkurat dette. Jeg skal stikke innom venner for en kjapp kaffe, prate om været, kanskje til og med oppsøke en nabo for å si hei. Det er kjempeskummelt, men jeg tror gevinsten kan være stor.

Et nytt år er i gang (for lengst, egentlig) og vi kan ta en titt tilbake på leselisten for 2024 og plukke ut det som har gitt de aller beste leseopplevelsene. Det blir vanskeligere og vanskeligere å begrense seg til kun noen få, da bøkene ofte er gode på så forskjellige måter. Men, jeg gjør et forsøk selv om det fort er ti bøker til som burde vært på denne listen.

2024 ble året jeg gjenoppdaget Paul Auster og han har definitivt bidratt til mange lesegleder i året som gikk. Måten han trekker deg inn i fascinerende historier, og kan spinne deg avgårde på et tilsynelatende irrelevant sidespor hvor du storkoser deg med fortellingen, er imponerende. Og det er avhengighetsskapende. Elleve Auster-bøker ble det i 2024, og det blir nok fort et par til i 2025.

The Brooklyn Follies

The Brooklyn Follies er nok den jeg vil trekke frem som en av dem jeg virkelig trivdes godt i. I Auster sine bøker får jeg ofte følelsen av å bli kastet inn i livet til personene i bøkene på nærmest tilfeldige tidspunkter, for så å bli røsket ut igjen på tilsvarende tilfeldige tidspunkter. Ofte med en følelse av løse tråder, men samtidig å ha vært med på noe spesielt. Jeg synes det er vanskelig å forklare akkurat hva det er som fenger så med bøkene, men det er kanskje akkurat det som gjør at jeg liker dem så godt, at de treffer lesenerven rett på?

The Wager

Før jeg gav meg i kast med Paul Auster startet året til sjøs. The Wager er nok boken fra 2024 som bekreftet for meg at historisk fiksjon er en sjanger jeg trygt kan legge på interesselisten min. At skipsfart, intriger og mytteri på 1700-tallet skulle engasjere som det gjør i The Wager hadde jeg ikke trodd, men om det er én historisk fiksjon du skal lese så er det denne. Den har til og med kommet på norsk.

The Infinite Game

Hvis du har en jobb, så bør du lese The Infinite Game. Egentlig kan du godt lese den om du ikke har en jobb også, for da vet du hva slags selskaper og personer du skal omgi deg med både i arbeidslivet og ellers.

Selv om boken i stor grad er myntet på arbeidslivet, er det mye nyttig livsfilosofi å ta med seg i det daglige.

Både en øyeåpner og essensiell bok for å drive og delta i et bærekraftig arbeidsliv.

Stiens Historie

Torbjørn Ekelund skriver poetisk om det å være i naturen — det å være et menneske i naturen.

Stiens Historie tar for seg både historien rundt menneskers forflytning og reflekterer rundt hva det vil si for oss og vår tilknytning til det.

Hvis du tenker på stien som førte deg til familiehytta da du var liten, der du oppholdt deg stort sett hver sommer, er jeg sikker på du nærmest kan kjenne barnålene og røttene under føttene. Den stien har en forunderlig stor plass i minnebanken. Kanskje den er overdreven, hvem vet, men at den er der fordi den har ledet deg til noe viktig, med alle sine opplevelser og minner, er i hvert fall sikkert.

Disquiet Gods

Siste installasjon i The Sun Eater-serien må selvfølgelig på listen. En av de aller største favorittene mine innen science fiction de siste årene. Denne skuffet så absolutt ikke, og jeg gleder meg veldig til neste og (i hvert fall planlagt) siste boken i serien som kommer senere i år.

2025 blir et godt bokår. Følg meg gjerne også på StoryGraph hvor jeg nå holder oversikt over det som leses.

One of the keys to reading more is, unsurprisingly, having access to books. That means I should make it a habit to bring a book with me wherever I go.

I go to great lengths to ensure I always have my phone with me — fully charged and ready to use. What if, in the service of combating brain rot, I invested as much time and energy into making it a habit to always carry a book?

If I’m reading the latest Stormlight Archive installment by Brandon Sanderson, lugging that brick around might not be practical. However, I have plenty of thinner, shorter books on my shelf just waiting for me to dive into. Carrying one of these along would ensure I always have something of genuine value to immerse myself in. It would serve as both a defense against brain rot and a means to help me read more.

I should find an “on-the-go” book and work to establish the habit of always bringing it with me when I leave the house — even if it’s just a quick errand to the store. I know I’m likely to pull out my phone several times on that same short trip, so I definitely have time to read a paragraph or two instead.

The One Page a Day challenge is a great way to encourage myself to read more without triggering guilt when I fail to meet bigger goals, like reading 10 pages or finishing a chapter. That single page often turns into two, three, or even twenty—and sets me on the right path toward more consistent reading, even when my days feel overwhelming.

With a book always by my side, I’ll have a little escape, even if it’s just for a minute while waiting to pick up the kids, riding the tram, or before starting the drive home from work.