996
Premisset for suksess er tydeligvis mengden tid lagt ned, ikke hva man faktisk produserer med disse timene. Man må ofre det å leve for å vinne kappløpet. Hvilket kappløp? Tanken om at teknologi skal utvikles for eller av en avgrenset del av befolkningen på planeten, heller enn til det beste for alle vi som bor her burde være utdatert og er absurd.
Racet burde ikke dreie seg om oss og dem, men om det kollektive vi’et og hva vi kan gjøre til det beste for oss og planeten.
At hver geografiske gruppering av mennesker skal sitte og gjøre de samme øvelsene og jobbe på å løse de samme problemene – for å komme i mål først, kan vel ikke ansees som annet enn en barnslig måte å kaste bort enorme mengder tid, penger og kompetanse på. Tenk hva man kunne utrettet om det ble fokusert på å løse flere problemer i parallell, med de samme hjernene og ressursene.
Å jobbe 9 til 9, 6 dager i uken er ingen garanti for å få gjort mer, snarer tvert i mot. Om man ønsker effektiv progresjon er det rikelig med hvile som må til. Det å presse kroppen og hjernen til bristepunktet hver dag vil heller motarbeide målet om å “vinne konkurransen” – en konkurranse som samtidig, i seg selv, er et meningsløst mål.
Om man mener man befinner seg i en konkurranse som man må vinne, ville jeg tatt det som et tegn på at noe er galt. Jeg ville satt på bremsen og vurdert om dette er riktig investering av tid? Kanskje er det andre problemer som kan – og bør – løses?
Det å jobbe lange dager, brenne lyset i begge ender, har blitt romantisert i startup-miljøene i ti-år, og kanskje i større grad i tech-miljøet, men det er en utdatert og lite progressiv holdning. Det er blaff fra fortiden, holdninger som fort treffer bussen til Utbrentheten rundt neste sving.
Vi skal være her på planeten lenge. Vi skal utvikle oss teknologisk, og som samfunn. Da trenger vi sunne, uthvilte hjerner som evner se det større bildet, som evner å tenke på det kontinuerlige løpet. Å løpe på seg skader på første 10-kilometer, bare for å vinne, er en dårlig oppskrift på å bli en livslang maratonløper.
Om én nasjon “vinner” konkurransen på et teknologisk felt – hva da? Ingen nasjoner i dag vil kunne overleve på denne planeten alene, uansett hvilken teknologi de måtte utvikle. Vi er avhengig av hverandre, og best vilkår for å kunne overleve her sammen får vi om vi jobber i fellesskap mot at vi skal kunne fortsette å løpe. Det er ikke et mål, det er ikke et stort trofé i enden. Det er kun livet, og vi bør fokusere hjernene våre dit det gir best vilkår for at vi alle skal kunne ha et så godt løp som mulig.
Dette er en kommentar til artikkelen om 996-kulturen på NRK.no.