Jaran Flaath

Jeg leser: Leaders eat last av Simon Sinek

Når vi abstraherer bort mennesket, enten det er i et ansettelsesforhold, en kunderelasjon eller mellom kollegaer på jobb, forsvinner en viktig medmenneskelig faktor og en trygghet.

DNB annonserte akkurat at de må kvitte seg med 100 ansatte, og de kvittet seg for knapt et år siden med enda 500 ansatte. Samtidig annonserer de at 2024 ble et rekordår, og skal betale ut 25 milliarder til aksjonærene. De ansatte blir som små brikker i det store puslespillet som må på plass for å sikre avkastning. De ansatte har blitt abstrahert bort og er ikke lenger mennesker det skal skapes arbeidsplasser og trygghet for, men brikker i et spill med kort horisont. Det er neste års avkastning som står på blokken og de ansatte står i veien.

DNB er langt fra et unikt, eller det verste eksemplet, men de er et godt eksempel fra hjemmebane som viser hva som skjer når vi abstraherer bort menneskene. Beslutningstakerne sitter med tall og grafer, ikke mennesker og skjebner. Det viktigste blir ikke lenger å sikre jobb og trygghet, men å sikre overskuddet, stadig større, og at grafene i dashboardet peker videre oppover.

Ansatte som må leve med vissheten om at de til en hver tid er en forbruksvare, en ressurs som kan kastes ut så fort resultatene går på bekostning av avkastning til aksjonærene, skaper det et giftig og enormt usikkert miljø, hvor alle fokuserer på seg selv og hvordan sikre sin egen posisjon lengst mulig.

Ved å heller skape sikkerhet for ansatte, gi dem tryggheten om at arbeidsplassen er der for dem, for at de skal ha en jobb og et liv, vil også sikre positive effekter for aksjonærene i det lange løp. Mennesker som føler seg verdsatte og trygge vil produsere mer verdi enn i det motsatte tilfellet.

Når vi abstraherer bort kundene våre, menneskene som bruker de tingene vi lager, blir det også lett å overse deres faktiske behov. At de er mennesker vi påvirker med det vi lager og at det vi tilbyr etablerer seg som viktige deler av livene deres. Når vi abstraherer dem bort, bak generiske definisjoner som brukere og måltall, så kan vi lettere ta beslutninger som går på bekostning av menneskene og livene deres, til fordel for tallene våre.

Når du prater med kundestøtte i et stort konglomerat og får følelsesløse og fordummende svar fra en anonymisert person, eller i disse tider kanskje en AI-basert support-agent, hvis eneste mål er å besvare henvendelsen, uten insentiver for å faktisk hjelpe med problemet du opplever på best mulig måte, da har abstraksjonen nådd sitt kritiske nivå og man har mistet bakkekontakt med hvorfor man driver med det man gjør.

I kommunikasjon kan det ofte være fristende å distansere seg fra de man skal prate med, enten det er tekstlig eller via video. Vi abstraherer bort menneskene og gjør at den ubehagelige samtalen, den kritiske tilbakemeldingen, føles lettere å ta fordi vi ikke må forholde oss direkte til mennesket på andre siden. Vi gir samtidig slipp på mye når vi velger den raske og komfortable løsningen, fremfor veien med mer friksjon, som i det lange løp vil gi oss så mye mer. Bedre mellommenneskelige relasjoner, bygge større følelse av trygghet og inkludering – og varmere kommunikasjon. Det føles godt å få meldingen “Veldig bra levert presentasjon i dag!” på Slack, men du kan mangedoble følelsen og effekten hvis den leveres ansikt til ansikt med all ekstra mellommenneskelig kontekst du da får med.

Vi må gjenfinne den underliggende grunnen til at vi gjør det vi gjør, at vi lager det vi lager. For mennesker. De må være på oss i første rekke, ikke abstrahert bort bak tall og fiktive murer som skal sikre oss mot å føle deres behov eller nærvær. Oppsigelser bør alltid være absolutt siste skanse, ikke et grep for å sikre kortsiktig avkastning og at pilene peker opp. Vi må være tett på menneskene som bruker det vi lager, prate direkte med dem og kjenne på det de opplever når de bruker det, hvordan det påvirker livene deres – både det positive og negative.

Vi må skrelle bort abstraksjonene og finne frem til mennesket som befinner seg under der en plass.