Jaran Flaath

Dette er en gjenposting av det opprinnelige innlegget på min forrige blogg, https://world.hey.com/jaran.flaath

Løping har for min del blitt både meditasjon, mosjon og livsglede. Hvordan kom jeg hit, og er det bærekraftig de neste 20, 30, 40 årene?

Løping har for meg alltid vært noe jeg bedriver i perioder, går lei av etter noen måneder før jeg setter skoene på hylla. Noen måneder eller år senere plukkes de ned for nok et forsøk, og slik fortsetter det i sykluser.

Nå senere, når jeg har klart å etablere et treningsregime som varer, så innser jeg at motivasjonen min har aldri vært riktig. Jeg har alltid konkurrert mot meg selv eller andre, gjennom tracking av distanse, fart, puls, liter svette – you name it. Dette har aldri gitt meg den indre motivasjonen jeg har trengt for å vedlikeholde treningen over tid, og jeg har alltid kommet til kort når progresjonen stagnerer og det kreves mye for å forbedre form og resultater videre.

Dette endret seg i 2020, da jeg oppdaget konseptet PAI: En vitenskapsbasert måling av aktivitet og effekt, som baserer seg på all aktivitet du gjør gjennom dagen – ikke bare treningsøkten. Ved å måle pulsen kontinuerlig og gi poeng for alt du gjør som øker pulsen, endret fokuset seg for min del fra «løp 10 KM på x minutter» til «beveg deg nok gjennom uka til å oppnå 100 poeng i snitt».

Målet blir da effekten: Bedre helse, 25% mindre sjanse for hjerte-/karsykdommer og utsikter for å leve noen år lenger. Bonus: Bedre mental helse, mindre pesing i trappa opp til kontoret og nå 3 år senere: 10 kilo letter.

Mennesker motiveres av forskjellige ting. Noen trenger konkurranseelementet for å komme seg over dørstokken, det trodde jeg lenge var tilfellet for min del også. Nå etter å ha etablert rutinen gjennom PAI, har jeg lagt bort alt av måling og dingser. Når jeg er ute og løper har jeg kun på treningsko og klær. Løpingen blir målet, og jeg forsvinner inn i en meditativ tilstand drevet av vissheten om at for hvert steg jeg løper, så blir livet sannsynligvis litt lenger, og litt bedre. Ingen distraksjoner. Kun meg, lyden av vær, vind og min egen pesing.

Jeg kan ikke lenger stagnere mot forbedringer som synes umulige å oppnå. Nå finner jeg gleden i å løpe og vissheten om at selve aktiviteten gir meg både overskudd til andre ting i livet, og forhåpentligvis også gjør det mulig å holde det gående i lang tid.