En Sjøens Helt
Dette er en gjenposting av det opprinnelige innlegget på min forrige blogg, https://world.hey.com/jaran.flaath
Jeg har fullført “En Sjøens Helt” av Jon Michelet det siste halvåret. Etter å ha latt bøkene fordøye en stund har jeg gjort meg opp noen tanker om verket.
Dette var ikke en bokserie jeg nok hadde begynt på uten sterke anbefalinger fra personer jeg har stor tillit til og hvis anbefalinger jeg ilegger stor tyngde. Historisk fiksjon har ikke vært en sjanger på interesselisten min, men seks bind og 3000 sider senere er jeg veldig glad jeg begynte – og holdt ut.
Gjennom bøkene følger du Halvor gjennom nesten hele livet. Når jeg nærmet meg de siste sidene gav dette et ekstra nivå til historien: Jeg har vært med på å leve et helt liv, gjennom en krig og kanskje den vel så vanskelige tiden etterpå.
Jon Michelet formidler både livets banaliteter og komplikasjoner, krigens grusomheter og hverdagslighet på en ukomplisert, men samtidig voldsomt oppslukende måte. Sidene fosser avgårde som baugskummet på en bensintanker. Innlevelsen man føler i de mest intense krisesituasjonene er altoppslukende.
En tanke som til stadighet slo meg var hvordan mennesker kommer til den konklusjonen at det å fyre avgårde en torpedo mot et skip, med andre mennesker, er en rasjonell og nødvendig handling. Det å mose en annen til farse med mitraljøse er høyst nødvendig. Hvilken sak i denne verden finnes det, som kan legitimere slike handlinger?
Gjennom serien gikk tankene også ofte til dagens situasjon i Ukraina – og nå i etterkant situasjonen i midtøsten. Samme følelsen slår meg: Hva får mennesker til å utøve slike handlinger mot hverandre? Hva ligger bak når du trykker på utløser og fyrer av en torpedo eller rakett mot en annen person?
Da tenker jeg ikke på de som sitter på toppen med sine vrangforestillinger og mindreverdighetskomplekser, men de som står i første rekke med fingeren på avtrekkeren. I krig gjør man som man blir kommandert, ellers er man død – både en selv og sin sidemann. Det er jo en fin ansvarsfraskrivelse.
Om vi løfter blikket faller argumentasjonen for en hver form for voldelig utøvelse mot et annet menneske fort sammen som et korthus, og selv om Jon Michelet vel aldri direkte beskriver det i bøkene, så synes jeg det gjennom hele verket kommer frem en undring i meg som leser over hvordan man kommer til å kunne gjøre slike handlinger.
Selv om handlingen nærmer seg 85 år tilbake i tid synes jeg serien er høyaktuell for mye av det som skjer i verden i dag, og spørsmålet om hvorfor i h****** det er så vanskelig å være litt medmenneskelige, her vi sitter på vår lille planet.
Takk for reisen, Halvor Skramstad.