Dyp lytting
Overgangen fra spillelister, til dypere lytting, til hele album, har åpnet en ny musikk-verden. Jeg måtte bli 43 før jeg fant tilbake til gleden fra barndommen med Walkman-kassettspilleren.
Som en god 40-åring har jeg selvsagt fått noia for kvaliteten på det jeg lytter til, gått til anskaffelse av gode kablede hodetelefoner, DAC’er for en hver anledning og ønskelisten over komponenter til hjemmeanlegget vokser hver dag jeg beveger meg innover i krise-tiåret.
Det er dog bare en del av endringen. Jeg føler et dypere behov som går utover nerdegleden ved å fordype seg i hifi-verdenen. Behovet for å virkelig lytte, kjenne gleden over å oppdage sporene på albumet ett etter ett, heller enn å hoppe gjennom sangene i 30-sekunders intervaller for å se om de passer dagshumøret der og da.
Artister jeg tidligere følte jeg hadde “hørt ferdig” oppdager jeg stadig nye sanger av, mange som virkelig treffer. Sanger jeg tidligere ikke følte gav meg noe, viser seg plutselig fra en annen side i selskap med resten av albumet.
Og det gir jo mening. Jeg leser ikke bøker ved å lese sporadisk på tilfeldige steder i boken. Jeg leser fra perm til perm, som også, stort sett, er intensjonen til forfatteren. Jeg ser heller ikke filmer eller serier ved å hoppe sporadisk mellom deler av de. De er nøye kurert av regissør og produsent. Ment for å konsumeres lineært. Således også for mye musikk.
Både som bakgrunn til jobb i det daglige, men kanskje vel så mye det å sette seg ned i godstolen med intensjon om å lytte til et album, har spiret en stor ny glede for musikk i meg.
Det kan jeg anbefale videre.